For første gang på mange år satt jeg barnevakt for det jeg trodde var verdens letteste barn å passe…FAIL!! Hun er kjempe vakker, søt, snill, sjarmerende og alt det der når foreldra er i nærheten, men når de stikker og skal ha litt “one on one” time morfer dette lille uskyldige barnet seg til en stor tung klump av bleier, snørr, og megafonisk skrik! Åh mitt stakkels hode… Hun hylte, skrek, hulka og vrælte. Snørra randt raskere enn jeg greide og tørke det bort (når jeg fikk lov å nærme meg henne med lømmetørkledet) Tjukt ekkelt grønnt/gult snørr som plutselig ikke bare befinner seg i trynet hennes men og i håret mitt, på klærne mine, på veggene??!!
Jeg har lenge sagt at jeg gjerne vil ha barn, men det ønsket er sterkt revurdert etter besøket hennes. Jeg kjenner at jeg absolutt ikke er klar for timer med gråt, bleie bytting, tvangsforing… Eller er det kanskje annerledes med sitt eget barn enn andres? Takk Gud for at jeg bare lånte henne…At jeg kunne sende henne bort etter 3 timer…At det ikke er meg som må leve de neste 18 år med å håndtere henne…
Men for all del, når hun var ferdig med å være umulig (les: 1,5 timer etter hun kom) Så hadde vi det ganske fint, vi er ganske like i sinn fandt jeg ut. Hun syns det var über morsomt å sitte og slå på en stor shiny smartclub pose i blå og oransje, og jammen syns jeg det var ganske moro jeg og. Ja ja ikke kom med noen lekse om små barn og plastposer, avisoverskrifter; barn kvalt av pose etter uaktsom barnevakt ikke passet på….. Hun pustet ennå når hun ble hentet så ingen skade skjedd!! I tillegg syns vi begge at det var veldig morsomt å riste på hodet og lage sære lyder langt nede i halsen samtidig… Små hjerner=små fornøyelser.. he he
Vel vel alt i alt var det en..ehhh….lærerik kveld!

